Monthly Archives: January 2013

Gatefest i Gros Islet

Rose med livstidsgarantiEr man i Rodney bay en fredag, så “må” man prøve å få med seg gatefesten i Gros Islet. Jeg har vært der før, og ville at Bente skulle få oppleve denne ganske så spesielle festen. Festen og omgivelsene rundt har jeg beskrevet tidligere. Nøyer meg med et par stemningsbilder…

Bente fikk en “rose med livstidsgaranti”, hverken mer eller mindre. Den er selvfølgelig flettet i Slagverkpalmeblader. Vi fikk også med selvsyn se hvordan et par palmeblader på et øyeblikk ble til en fisk, og til en gresshoppe. Handel ble det imidlertid kun med rosen.

Et annet syn utenom det vanlige er trommeslageren. Han kan virkelig spille slagverk, men utstyret hans kunne nok vært av bedre kvalitet. For et utrenet øye ser det hele ut som en samling hentet fra nærmeste fylling… Folkelivnoe det sikkert også er. Men det lyder bra!

Vi fikk selvfølgelig et kraftig regnskyll, men vi satt allerede under tak med utsikt til livet på gata. Det ble ganske trangt rundt oss de minuttene regnet sto på, men når regnet forsvant, fortsatte festen som om ingenting hadde hendt. .. Jo, foresten, det kom opp et telt over et ubeskyttet salgsbord like ved.

FolkelivBordplass under takNeste etappe på ferden går nordover. Kommer muligens til å legge inn en overnatting et sted langs Martinique, men det er Domenica som er målet…

Den som leter

Har behov for både rigg-service og nye batterier. Hadde fått tips om at i Le Marin skal det være et meget godt riggverksted, så følgelig måtte turen gå dit…

Var totalt uforberedt på hvor mye seilbåter som kunne tenke seg samme mål. Marinaen er diger, men rommer bare en liten del av alle båtene som befinner ser her. Vet ikke hvor mange hundre båter som ligger i bøyer eller for anker…. det er mange der ute…..

Men tilbake til riggverkstedet, jeg hadde ingen annen ide om hvor det befant seg annet enn en web-adresse – feil stavet. Tok derfor litt tid å finne frem. Da vi skulle inn for å få oss middag “på by˚n” fortøyde vi i en “dingy-pontoon” – tilhørende riggverkstedet jeg lette etter.

Har allerede “sjekket ut” fra Martinique (toll), men innen avreise i morgen tidlig må jeg innom med en bestillingslist. Nye trinser til storseilfallet øverst i masten, nytt “nebb” til spinakerboommen, rep av Furlex-rulla, og nye batterier…. Planlegge å komme tilbake hit om ca 2 uker.

Kveldens utfording blir å finne tilbake til Memento et sted uti der.. Har “jukset litt”, og montert en strobe-light i antenne-masta. En av de mange båtene der ute gir et lynblink hvert 2. sekund… det er dit vi skal!

I morgen (fredag) er det streetparty i Gros Islet like utenfor Rodney Bay. Tar med Bente på denne festen…..

Webmaster må ta grep :-) – spam

Da jeg satt opp bloggen til Stein var jeg glup(!) nok til å sette min hovedepostadresse som mottager av kommentarer og godkjenning av nye lesere som vil kommentere Steins reisebrev. Nå får jeg 3 spam i minuttet og det er litt slitsomt når 3 pcer, iphoner og ipader plinger i ett. All kommentarpost går nå til en ny epostadresse som ikke blir lest fortløpende.
Dette betyr: Alle dere som ER registrert og har levert kommentarer gjør ingenting. Dere er godkjent 🙂
Dere som ikke er registrert på sy-memento.no (her på nettstedet) må sende en mail til post@nico.as så skal jeg registrere dere. Etter noen få uker vil alt bli som før igjen da jeg tilbakestiller det gamle oppsettet. Da vil sannsynligvis de fleste spammerne skjønne at her blir de ikke synlige.

Forøvrig skal jeg hilse fra Stein og si at han kom ut for litt uvær i dag onsdag, og søkte ly i en bukt. Veldig fint nå igjen, forteller han i en sms. Dette er veldig typisk Karibien (red.adm). M.v.h. Nico

Om språk, eller skal vi si mangel på språk

Har lenge lurt på hvordan franskmenn snakker uten ‘tegnspråk’. Folk her i Martinique snakker minst like mye med hendene som deres landsmenn på andre siden av havet. Det har ingen ting å si om de er hvite eller mørke i huden. Etter dagens hendelser skal jeg aldri spøke med armløse, dvs stumme, franskmenn. Hadde det ikke vært for kropsspråket kunne jeg aldri ha kommunisert med en fransktalende person!

Dagen startet med at jeg skulle sjekke inn hos tollmyndighetene. I henhold til Jimmy Cornell sin World cruising handbook (3. utgave, 2001) skulle toll- og imigrasjonskontoret ligge ved fergekontoret. Men der var det ingen ting som lignet på et offentlig kontor! Spurte en taxisjåfør (som ikke kunne engelsk), han så på passet mitt, forsto jeg ville ha stempel i det, og sendte meg en vei, spurte en sikkerhetsvakt på et offentlig kontor, og han kunne engelsk, og han sendte meg en helt annen retning. Var til og med inne på det lokale ‘justiskontoret’ (tror de ga folk arbeidstillatelse). Det var først damen på loskontoret som var like flink i engelsk som jeg er i fransk(dvs kan noen få ord) som fikk sendt meg til rett sted. Innsjekk skal ikke gjøres hos toll og imigrasjon lenger, det skal gjøres på en PC som står i en krok i en båtutstyrsbutikk! hvem i all verden kunne gjette det ??!!

….og da fikk jeg jo brukt litt penger på utstyr til båten med det samme….

De manglet imidlertid ‘dødmannssnor’ til jollemotoren min. Jeg mistet en for et par uker siden, og bruker nå min eneste reserve, og har lett etter ny. Jeg fikk anvisning for hvordan jeg kunne ta jolla rundt havna til en annen båtutstyrsforetning, og la i vei… Kjørte feil, og kom alt for langt. Så langt at jollemotoren gikk tom for bensin! Amatør!!

Fikk rodd inn til en småbåthavn, og seilforening! Ingen bensinpumpe å se, men det var folk i noen båter, og de må jo ha bensin til følgebåtene! Det gjaldt bare å finne noen å spør…

De første jeg spurte jobbet i restauranten. Jeg tror de forsto problemet, men løsningen var ikke helt som forventet. Jeg fikk først en iskald rompunsj, og så en tallerken suppe. Begge deler smakte fortreffelig, men jeg var fortsatt uten bensin… Det var bare å traske videre… 

Fant et kontor bak en av brakkene til seilforeningen. Damen der kunne akkurat passe engelsk, og etter litt frem og tilbake fikk jeg med meg en av seilforeningens bensinkanner. Fylte på en knapp liter på motoren, og gikk tilbake med kanna. Ikke snakk om at hun skulle ha noen betaling, men en god klem fikk hun i alle fall. Blandingen av litt fransk, litt engelsk, og en masse kropsspråk hadde funket igjen.

Forøvrig et pussig sammentreff at det var sekretærene på loskontoret, og i seilforeningen, som hjalp meg. Jeg har jo perm fra kystverket som er ansvarlig for lostjenesten hjemme, og har noen år i styret i Horten seilforening..

Jeg fant aldri frem til den andre båtutstyrsbutikken. Tok korteste veien tilbake til Memento før jeg gikk tom enda en gang, men nå vet jeg i det minste hvor butikken ligger. Det er like på innsiden av cruisehavna! ….og der ligger sørsterskipet til den italienske cruisebåten som fortsatt ligger i fjæresteinene hjemme i Italia ett år etter grunnstøtingen. Den her så ut til å ha fulgt losens henvisninger!
Nå må jeg inn til land for å finne en restaurant med mat, og internettforbindelse. Om denne artikkelen kan leses på bloggen, så har jeg lykkes med det også. Må sikkert ty til litt kropsspråk før det er i boks.

…og så var det dette med pengenes verdi, har nettopp vent meg til EC$ ( east caribbean dollar) som tilsvarer ca 2 norske kroner, og så er det plutselig velkjente Euro til 7- 8 kroner. Litt rart å bare ta ut 140 ‘penger’ fra minibanken, men det holder absolutt for en kveld!

Streetparty, rom og sladder

I mange av de Karibiske øyene er det er kort vei fra enorme luksusvillaer til ren slum. Enkelte steder er det bare noen hundre meter fra “turistland” til slumbebyggelsen, som f.eks her i Rodney Bay nord på Saint Lucia. Rodney Bay er et rent turistområde, med med kort vei til Gros Islet der det knapt beveger seg lyshudede personer på andre tider enn fredag kveld (!??). Vil tro at mange av skurene som utgjør bebyggelsen ble satt opp av slaver en gang på 1800-tallet. Lenger sør på øya er det lenger mellom turistanleggene, og følgelig mer av det gamle Saint Lucia. Her der det ingen overdreven luksus!

En helt annen yttelighet finner man på en av naboøyene. Der har (alt for) rike filmstjerner og popkjendiser like godt har dannet et eget selskap som har kjøpt opp hele øya. Rundt jul og nyttår er øya i praksis stengt for alle andre. Om du ikke tilhører eliten innenfor gjerdet, får du ikke leid bil, ikke kan du gå eller ta taxi til en restaurant utenfor havneområdet. Det startet med at “selskapet” kjøpte opp alle taxi-lisensene og ga sjåførene en fast årslønn, taxi-turene var gratis, for de var jo forhåndsbetalt av “selskapet” . Etter en tid sa de opp alle sjøførene, de tjente jo ingenting for “selskapet”. Andre deler av det opprinnelige næringslivet skviset ut på lignende måter. Det ligger an til et opprør her…

I løpet av de ukene jeg har vært på Saint Lucia har jeg fått oppleve 2 fredager med “streetparty”, samt en nyttårsaften helt utenom det vanlige. Streetparty på Saint Lucia har en litt annen ramme enn gatefestene til våre hjemlige borettslag. Her stenges hovedgata for all trafikk, det settes opp et gigantisk musikkanlegg der det spilles så høyt at det durer i mellomgulvet til langt utpå søndagen,og så settes det opp handelsbord alle steder.

 

En bolle i poduksjon, eller blir det en hatt??Noen selger smykker og klær som stort sett er produsert på øya, noen produserer mens man ser på – hva med en hatt eller bolle flettet av palmeblader -, andre har fyllt opp en tomflaske med krydder. Her kan man få krydder til sin egen årgangs-rom! En flaske slikt lurium ligger allerede lagret om bord, men først og fremst går det i fast og flytende føde. Ingen har noen sinne hørt om regler a la våre hjemlige skjenkeregler, men det er det da heller ingen gunn til. Her drikker man enten til det er tomt, eller til man er blakk! Hva som står på menyen varierer fra sted til sted. I Gros Islet er det ordinær grillmat som står på menyen. Først og fremst grillet kylling, men det kan finnes på svin og storfe om man bare ser seg litt om, og så alle “sideorders” (tilbehør) som tilbys!

Et stykke nedover kysten finner man byen Anse la Raye (rokke-bukta) som er en fiskelandsby. Her er det sjøens delikatesser som serveres. Hummer, skjell, snegler og ulike typer grillet fisk. Nydelig mat fra garantert ferske råvarer. Her går varene fra levende tilstand via grill eller kjele til tallerken så fort det er mulig, gjerne mens man står og ser på. Tar det for lang tid, så er det bare å ta en Piton (det lokale ølet) mens man venter. Flaskene er rett nok små (0,25 l), men det koster ikke mer enn 10 – 15 norske kroner, så det blir gjerne noen i løpet av kvelden. Ølet selges stort sett bare på flaske, men selv om alkoholen flyter, og det meste serveres i glass, så har jeg enda ikke sett et eneste glass-skår på disse festene. Knuste flasker er kanskje noe som bare finner sted i vårt hjemlige overskuds-samfunn?

Begge gatefestene finner sted i områder som sikkert er omtalt som høyrisiko-områder i papirene til reiseforsikrings-selskapene. I følge lokale jeg har snakket med er det helt trygt så lenge man er fest-området, men gå ikke ut i sidegatene! Så skal man selvfølgelig passe på verdisaker. Dette er ikke områder der man pynter seg med glitter og stas, eller vaser rundt med lommeboka i baklomma! Ta kun med det kontantbeløpet du regner å bruke for kvelden. Kort har du uansett ikke behov for i disse bodene. Pass også på fine mobiltelefoner og dyre kameraer.  I hovdgata er det nok synlig politi, men ut i sidegatene foregår det nok ting… der er det ikke bare alkohol man ruser seg på. Det kan være greit å holde avstand når det oppstår en krangel om “neste pinne”. Til og fra festområdet bruker man taxi! Maten var nok best i Anse la Raye, men festen er absolutt best i Gros Islet.

Man kan ikke omtale Saint Lucia uten å si noe om øyas meget velsmakende romHer er det bare åå forsyne seg, mye er velsmakende, noe kan man (jeg) godt hoppe over. En av dagene før jul tok vi en taxi-omvisning til de fleste av øyas severdigheter. et naturlig stoppested var rom-brenneriet nær Castries. Vi bommet på guidet omvisning i produksjonslokalene, men prøvesmakingen fikk vi med oss..

Det var bare å forsyne seg! Bortimot 20 flasker sto og ventet! Tror ikke vi betalte mer enn 10 EC$ (ca 20 kr) pr pers

 

 

 

 

 

Etter å ha smakt oss gjennom det meste, var “testpanelet” enige om at vår favoritt ble en “Marigot Coconut cream”.. i hvertfall en mandags formiddag ved 11-tiden…

 

 

 

Ellers er det verd å merke seg at det ikke bare er vår hjemlige aquavit som har godt av litt ekstra lagring. Etter en brann for noen år siden dukket det opp noen gjenglemte kasser “reserve”. 4 års ekstra lagring var det som skulle til for å lage en perfekt vellagret rom…

Nyttår i uvante omgivelsser

Nyttårsaften i Vieux Fort ble en helt spesiell opplevelse. Først middag på byens hotell.  Der kom vi i kontakt med et par fra Canada. De hadde byttet leilighet med en familie på Martinique, og var innom st. Lucia på veien. Det var første gangen de prøvde “leilighets-bytte”, og hadde egentlig tenkt å prøve litt forsiktig i første omgang, f.eks en langweekend, men så endte de altså opp med et 2 måneders bytte på en Karibisk øy. De var fra den engelsktalende del av Canada, men begge kunne fransk godt, så de tilbød seg å være tolk for meg om det skulle by på språkproblemer med riggverkstedet i Martinique. Vi hadde en hyggelig time sammen med dem, før vi gikk ned i byen for å oppleve nyttårsaften sammen med byens innbyggere.

Vieux Fort er en liten by med nesten 100% fargede innbyggere. I den del av byen som sogner til havnen er de fleste husene av en standard som tyder på lav inntekt. I farten kan jeg bare huske ett hus med julebelysning.

Vi fant oss en bar i hovedgaten der vi ble tatt vel i mot… og når jeg skiver “i hovedgaten”, så er det nettopp det det var. Vi satt like mye ute på fortauet som inne i baren, slik er det bare. Det virket som om både innehaver og øvrige gjester satt ekstra pris på å ha noen hvite gjester å¨selveste nyttårsaften. Når det nærmet seg midnatt ble vi tatt med opp en bakke der det var god utsikt over byen og området rundt. Der kunne vi se fyrverkeriet som ble sendt opp fra et hotell ved flyplassen. Det var det eneste fyrverkeriet i Vieux Fort. En markert forskjell fra våre hjemlige fyrverkerivaner.

 

Vieux Fort er, som nevnt, en by der nesten samtlige er mørke i huden. Det kan nok være en del kriminalitet, men vi har ikke hatt noen ubehagelige episoder de dagene vi var i byen. Da vi forlot baren nyttårsnatten insisterte 2 av de andre gjestene å følge oss ned i havnen. Det kunne være farlig for oss fremmede å gå på egenhånd…(?).

Tone og Kim har hatt 3 dager på en strand som ligger ut mot atlanterhavet. Der har de leid windsurfutstyr, men det ble så som så med surfing på dem, for vind, og bølgeforholdene var langt fra optimale.Nå har Tone og Kim tatt farvell med Karibien, og er vel hjemme i Oslo. Det har vært en stor fornøyelse å ha dem ombord. Nå blir jeg alene i noen uker før jeg får nytt besøk hjemmenfra.

Etter oppholdet i Vieux Fort har jeg lagt turen tlbake til Rodney Bay. Der ventet et nyreparert storseil, ny “rodkick” og et utall “vedlikeholdstimer”. Viktigste post på vedlikeholdsprogrammet blir å feste Vindroret skikkelig. Håper også å få på plass duogeneratorn, men her kan mangel på noen nylon-foringer by på et par utfordringer.


Fatal error: Uncaught exception 'wfWAFStorageFileException' with message 'Unable to verify temporary file contents for atomic writing.' in /home/memento/public_html/wp-content/plugins/wordfence/vendor/wordfence/wf-waf/src/lib/storage/file.php:30 Stack trace: #0 /home/memento/public_html/wp-content/plugins/wordfence/vendor/wordfence/wf-waf/src/lib/storage/file.php(497): wfWAFStorageFile::atomicFilePutContents('/home/memento/p...', '<?php exit('Acc...') #1 [internal function]: wfWAFStorageFile->saveConfig() #2 {main} thrown in /home/memento/public_html/wp-content/plugins/wordfence/vendor/wordfence/wf-waf/src/lib/storage/file.php on line 30